"Det
der med jenter er forresten litt merkelig, for akkurat nå er du liksom
på en måte forelska i alle jenter - form og fasong spiller liksom ingen
rolle - det er bare graden av forelskelse som varierer. Synd at ikke
jentene er like interessert i deg, synd du ikke hører til den lykkelige
delen av manneheten som er født med draget, for det er i ferd med å
gjøre deg sprø. Og så du som trodde det var ille å være fjorten, da.
Faen heller - den gangen var ting enkle og greie - alt hadde liksom sin
plass. Nå er det bare rot ..."
Roman, femten grubler over livet.
Han må gjøre noe med det! Men hva? Skal han jobbe systematisk, eller la
tilfeldighetene råde? Overalt finnes det mulige og umulige løsninger - i
denne boka kan leseren være med å bestemme hvordan det skal gå - til
slutt!
Jenter består egentlig av utallige ulike historier der
personer, miljø og hendelser går igjen i varierende konstellasjoner sett
fra ulike synsvinkler. Leseren går (relativt fritt) gjennom disse
historiene ved at han eller hun etter hvert kapittel blir stilt ovenfor
valg, og avhengig av disse valgene vil historien fortsette i nye
"handlingsbaner".
Selve formen har jeg knabba fra
rollespilliknende science-fiction og fantasy-litteratur, men i
motsetning til bøker av denne typen er det ingen riktig løsning på
Jenter. Det vrimler av slutter og alle sluttene er like riktige eller
uriktige. Jenter er forøvrig også kjemisk fri for ildsprutende drager og
radioaktive intergalaktiske monstre - scenen er en helt vanlig norsk
ungdomsskole og det handler om kameratskap, forhold til foreldre, det å
vokse opp og - naturligvis - om jenter, i alle former og fasonger.
Jenter
kan også lese linjært; det vil si som en vanlig roman fra begynnelse
til slutt, og vil nok da framstå som en moderne roman. De ulike (iblant
selvmotsigende) fragmentene av historier vil tegne et bilde av en fyr
som befinner seg et sted mellom fantasi og virkelighet. Jenter handler
derfor like mye om sånne svære finurlige og innfløkte ting som mulighet,
virkning og - og her må jeg virkelig ned i skuffen for å leite fram et
digert ord - skjebne.
Vel, det høres voldsomt ut, men egentlig er boka ganske morsom (syns nå jeg da).
Fedrelandsvennen skreiv blant annet om boka:
Jenter opp - og jenter i mente!
"Jenter" er ein knakande god roman - om det å vere 15.
Forfattaren fortel same hendinga om att i ulike variantar, det blir
liksom aldri heilt klårt kva som verkeleg skjer. Det blir klårare og
klårare etterkvart som vi les at Roman har ein livleg fantasi, det han
opplever blir på ulike måtar farga av fantasien hans. I den eine
augneblinken er han taparen som må kle på seg trusene sine - etterat
Burre demonstrativt har snytt seg i dei. I det neste er han helten som
hemnar seg, for litt seinare å bli herleg banka opp av den same Burre.
Men så er det trøyst å få av ei liljekonvalluktande jente med varme
lepper ...
Til slutt, det som skil Torbjørn Moen
frå mange andre forfattarar for ungdom,er kanskje først og fremst
språket. Det friske, frekke guttespråket, fullt av pussige ordspel, av
allusjonar, av allitterasjon osv. Det er rett og slett fabelaktig.