Jenter. En roman som stadig slutter - eller ikke i det hele tatt.

Ungdomsroman (Tiden Norsk Forlag, 1996).

"Det der med jenter er forresten litt merkelig, for akkurat nå er du liksom på en måte forelska i alle jenter - form og fasong spiller liksom ingen rolle - det er bare graden av forelskelse som varierer. Synd at ikke jentene er like interessert i deg, synd du ikke hører til den lykkelige delen av manneheten som er født med draget, for det er i ferd med å gjøre deg sprø. Og så du som trodde det var ille å være fjorten, da. Faen heller - den gangen var ting enkle og greie - alt hadde liksom sin plass. Nå er det bare rot ..."

Roman, femten grubler over livet. Han må gjøre noe med det! Men hva? Skal han jobbe systematisk, eller la tilfeldighetene råde? Overalt finnes det mulige og umulige løsninger - i denne boka kan leseren være med å bestemme hvordan det skal gå - til slutt!

Jenter består egentlig av utallige ulike historier der personer, miljø og hendelser går igjen i varierende konstellasjoner sett fra ulike synsvinkler. Leseren går (relativt fritt) gjennom disse historiene ved at han eller hun etter hvert kapittel blir stilt ovenfor valg, og avhengig av disse valgene vil historien fortsette i nye "handlingsbaner".

Selve formen har jeg knabba fra rollespilliknende science-fiction og fantasy-litteratur, men i motsetning til bøker av denne typen er det ingen riktig løsning på Jenter. Det vrimler av slutter og alle sluttene er like riktige eller uriktige. Jenter er forøvrig også kjemisk fri for ildsprutende drager og radioaktive intergalaktiske monstre - scenen er en helt vanlig norsk ungdomsskole og det handler om kameratskap, forhold til foreldre, det å vokse opp og - naturligvis - om jenter, i alle former og fasonger.

Jenter kan også lese linjært; det vil si som en vanlig roman fra begynnelse til slutt, og vil nok da framstå som en moderne roman. De ulike (iblant selvmotsigende) fragmentene av historier vil tegne et bilde av en fyr som befinner seg et sted mellom fantasi og virkelighet. Jenter handler derfor like mye om sånne svære finurlige og innfløkte ting som mulighet, virkning og - og her må jeg virkelig ned i skuffen for å leite fram et digert ord - skjebne.

Vel, det høres voldsomt ut, men egentlig er boka ganske morsom (syns nå jeg da).

Fedrelandsvennen skreiv blant annet om boka:

Jenter opp - og jenter i mente!

"Jenter" er ein knakande god roman - om det å vere 15. Forfattaren fortel same hendinga om att i ulike variantar, det blir liksom aldri heilt klårt kva som verkeleg skjer. Det blir klårare og klårare etterkvart som vi les at Roman har ein livleg fantasi, det han opplever blir på ulike måtar farga av fantasien hans. I den eine augneblinken er han taparen som må kle på seg trusene sine - etterat Burre demonstrativt har snytt seg i dei. I det neste er han helten som hemnar seg, for litt seinare å bli herleg banka opp av den same Burre. Men så er det trøyst å få av ei liljekonvalluktande jente med varme lepper ...
Til slutt, det som skil Torbjørn Moen frå mange andre forfattarar for ungdom,er kanskje først og fremst språket. Det friske, frekke guttespråket, fullt av pussige ordspel, av allusjonar, av allitterasjon osv. Det er rett og slett fabelaktig.