Et mildt forfatterportrett av og med Torbjørn Moen

Sånn mellom oss; jeg veit ikke om det er så mye å si om meg, men noe bør man jo fortelle, så ... here we go!

Jeg er født i 1961; er unnfanga, oppvokst og ennå bosatt i Oslo. Vi snakker her om Oschlo - østa for ælva, vesta for måne; Bryn, Skøyenåsen, Oppsal, Trasop, Hellerud; der vil du finne spora etter både barneskoa mine og de slitte jeg bruker nå til dags. Og jeg skriver altså bøker - iallfall innimellom - dessverre mangler jeg noen hundre tusen for å nå opplagstalla til en viss Herr Gaarder, og må ha en "vanlig" jobb på si for å kunne betjene gjeld og sånn dritt. (Hvis du vil legge inn et godt ord for meg i banken min hadde det vært snilt.)

Egentlig kom jeg inn i skrivinga bakveien, for å si det sånn. Da jeg var en sånn 14-15 år gammal var jeg med å starte et band. (Jeg tror primært vi starta band for å få draget på damene og for å kunne sippe sjampis i baksetet på lange svarte limousiner, men det viste seg at det liksom ikke var noen automatikk i de greiene der.) Fordi ingen i bandet hadde særlig peiling på å spille og vi rett og slett var for dårlige til å spille cover-låter, blei det til at vi måtte vi skrive våre egne låter. Og tekstene skulle jeg skrive - antagelig fordi jeg var den eneste som kunne skilte med en M+ på en norsk stil.

Naturligvis tok jeg oppgaven blodig alvorlig; jeg reiv ut noen sider av matteboka mi, spissa den gule blyanten, fiska fram ei nesten ubrukt engelsk glosebok og leita som en hund etter ord som rimte på baby. For det måtte jo væra på engelsk, må du skjønne. Mick Jagger sang da ikke på norsk! Dessuten ville det spare oss for en hel masse oversettingsgreier når vi om litt skulle ut på markedet i USA ...

Men etter å ha herja rundt med engelsk noen år (og etter at bandet med en viss forbauselse bare måtte konstatere at ingen amerikanske platedirektører kom opp i kjeller'n på Oppsal for å høre på oss), fant jeg ut at det egentlig var litt kjedelig å skrive på et språk jeg ikke beherska skikkelig. Dessuten er det begrensa hvor mange ord som rimer på baby. Så; jeg tok sjansen, prøvde meg på norsk isteden - med ganske brukbart resultat - og oppdaga plutselig at folk faktisk la merke til hva jeg skreiv om. Og det var jo relativt ... eh hyggelig.

Det var i grunn det som skulle til; snart blåste jeg verseføtter og rim en lang og skeiv tubamarsj; jeg skreiv ikke lenger "bare" tekster - jeg skreiv for skrivingas egen skyld - og jeg skreiv dikt. Akkurat det var forresten litt snålt; jeg hadde aldri tenkt på meg sjøl som dikter. Jeg hadde jo Gud hjælpe meg, nesten aldri sett et dikt. Min omgang med litteratur hadde på det tidspunktet stort sett begrensa seg til forglemmelige klassikere i mjuke omslag med titler som "Bill & Ben Rir igjen", "Perry Kent og Den blodtørstige blondina" og SF-høydare som "Planet X9 går ut av bane".

Så der stod jeg da; med en bunke dikt jeg ikke hadde peiling på om var bra eller dårlige, og lurte på hva jeg skulle gjøre. Vel, det første som falt meg inn var å sende hele bunken til noen som hadde peiling på det; et forlag. Og jaggu ble det ikke antatt! Først i Poesi Magasin, og så, seinere samme høst, 1985 var det vel, kom jeg med min aller første bok - diktsamlinga "Høyt over byens røde tak" på Gyldendal Norsk Forlag.

Diktsamlinga gjorde meg verken rik eller berømt, men jeg fikk mange bra kritikker for "en sanglig, lettbeint poesi". Og; når jeg stod der med ei bok med bilde av meg på forsida fikk jeg dessuten en aldri så liten a-ha opplevelse; dette var min greie - dette var noe måtte fortsette med. ("Og hvem veit," spurte jeg meg selv mens jeg plasserte boka mi opp i hylla sammen med alle de fillete pocketbøkene; "kanskje forfattere også pleier å sippe sjampis i baksetet av svære svarte limousiner.")

Dermed satte jeg meg ned foran min nyinnkjøpte Brother-skrivemaskin, putta inn et jomfruelig hvitt ark, satte på ei skikkelig rufsete skive på full pupp, fylte opp ei bøtte med kaffe og begynte å skrive århundrets store norske roman med stor R. Jeg lirte av meg noe sånn som 450 sider før jeg kom til min første alvorlige erkjennelse som forfatter; skal du skrive en roman er det en viss fordel å fnne ut hva du skal skrive om på forhånd. Så før mine 450 sider med manus blei ei bok på vel 200 sider, gikk det fire år og 37 omskrivinger (omtrent). Boka - "Roland Lauritzen i Byen med det store hjertet kom ut i 1989, og er nærmest for en kriminalsatire å regne.

I mellomtiden hadde det gått med bandet som det går med kjellerband flest; da gitaristen slutta for tredje gang akkurat i det vi skulle gi ut vår første offisielle singel, skjønte vi at om vi noen gang skulle havne bak i en limousin måtte vi stjæle en (Kanskje det var derfor singelen het "Stolen Car"). Men mens jeg dreiv på med "Roland Lauritzen ..." fikk jeg lyst til å skrive ei bok om tida mi i band; prøve å fange bandmiljøet på en måte, samholdet, humoren - ja, den som har drivi med musikk veit hva jeg mener. Samtidig fikk jeg av en eller annen grunn lyst til å skrive for ungdom (ikke spør meg hvorfor, kanskje jeg følte meg som en fjortis). Resultatet av dette var "Rock, regn og varmvåte kyss" som kom ut i 1990.

Mens jeg dreiv på med "Rock, regn og varmvåte kyss" ... ja, det er altså sånn at jeg alltid på en måte ligger et par bøker på forskudd oppe i hodet. Jeg tenker ei bok, mens jeg skriver en annen. Vel, nok om det; mens jeg dreiv på med ungdomsboka, fikk jeg idéen til "Den som kommer aller sist ..." - en slags kriminalroman hvor handlinga er lagt til et veldig møkkete og veldig deprimerende Oslo en 50 - 60 år framover i tida; kall det en satirisk cyberpunkkrim. Boka kom ut i 1991, den.

Men jeg klarte ikke helt å gi slipp på bandmiljøet, sånn ... eh ... reint litterært. (Ikke sånn ... eh ... reint faktisk, heller for den saks skyld; jeg og noen kompiser treffes fortsatt en gang i blant borti kjeller'n på Oppsal og blåser gørra ut av øra på hverandre.) Og i 1992 kom "Pene Pikers Kyss" ut; en slag fri fortsettelse av "Rock, regn og varmvåte kyss Det handler fortsatt om band og spilling, men som det vel går fram av tittelen har klining og jenter en mer sentral plass.

I "På rømmen" - den tredje ungdomsboka mi som ble utgitt i 1995 - finnes det ikke en eneste beskrivelse av en gitarakkord. (Litt klining har jeg imidlertid finni plass til.) Boka er en slags litterær roadmovie for ungdom, og - okei; jeg innrømmer at jeg hadde sett "Thelma & Louise" og "Wild at Heart" og lest Jack Kerouacs "On the Road" før jeg skreiv boka. Boka var forresten hovedbok i ungdomsbokklubben i desember 1995.

I 1996 kom jeg med ei ungdomsbok som het "Jenter" og den handla om ... ja, akkurat - gutter. Det som er spesielt med den boka er at leseren blir stilt ovenfor valg underveis, og avhengig av de valgene du tar utvikler handlinga seg i forskjellige retninger. Formen har tidligere vært brukt i rollespill-liknende science-fiction og fantasy-litteratur, men i motsetning til i disse bøkene er det ingen ildsprutende drager eller radioaktive intergalaktiske monstre i "Jenter" - scenen er en helt vanlig norsk ungdomsskole og det handler om kameratskap, forhold til foreldre, det å vokse opp og - naturligvis - om jenter, i alle former og fasonger.

Når vi snakker om former og fasonger; I 1997 var det "litterære" prosjektet mitt ei CD-plate. Artisten var Hilde Heltberg og plata het "Blant konger og lus". Jeg har skrevet en og annen tekst for Hilde helt siden hun begynte å gi ut plater på 80-tallet, men denne gangen stod jeg bak hvert bidige ord på plata. Det gjorde at jeg på mange måter følte at jeg hadde en viss kunstnerisk "kontroll" over cd'en, selv om formen naturlig nok satt visse begrensninger både i den ene og den andre retningen.

I 1998 kom jeg på markedet med 2 nye bøker; den ene en ungdomsroman og den andre ei lærebok. "Cyberjonas" er en framtidsthriller for ungdom, og ligger vel sjangermessig ikke så langt unna cyberpunken. Handlinga foregår i Oslo noen år fram i tid, bysamfunnet preges av teknologi, forurensning, mafia og internasjonale konsern, og hovedpersonen Jonas vikles inn i en kamp på liv og død om ei datafil han ikke har peiling på hva er. Boka er først og fremst en thriller, og jeg har gjort mitt for å piske leseren fra høyepunkt til høyepunkt. Men; Jonas er 15, er forlengst ferdig med stemmeskifte og ... okei, han insisterte på å få ei jente som partner i kampen mot mafia og det som værre er. Ellers var det temmelig artig å skrive om virtuell virkelighet, jeg kunne liksom bare la fantasien løpe fritt og lage den ene "spæisa" settingen etter den andre. (Når jeg tenker etter driver vel alle romanforfattere med virtuell virkelighet - enten du nå skriver en sosialrelaistisk skildring av livet i Grorudalen, eller en eventyrroman om Kaptein Saltiræva.)

Og så debuterte jeg altså som skolebokforfatter. Og - for de som kjenner meg - kom det neppe som noen overraskelse at det nettopp var i faget Heimkunnskap det skjedde; jeg som ga pølsa en rennesanse gjennom min banebrytende kokkelering på den tida. Pølsa er verdt en bok for seg! Pølse i lompe. Pølse med brød. Pølse med brød og lompe. Pølse med sennep i papir (fotball-pølse). Pølse med lompe og rekesalat. Pølse med lompe og brød og rekesalat. Pølse med rekesalat og lompe i papir med brød uttapå. Stekt løk. Sprekt pølse med dill. Grillpølse med ansjos. Ansjos med Wiener. Jeg kunne ha drevet på i det uendelige, men, dessverre falt ikke pølsene mine i smak i resten av forfattergruppa, så ...

Jeg skal ikke dvele for lenge ved pølsene mine; "Heimkunnskap for mellomtrinnet" kom på Samlaget våren 1998. Vi var tre forfattere; Oddrun Holthe Skjold, Inge Brochmann og meg, hvor de to førstnevnte bidro med fagstoffet og det pedagogiske opplegget, mens jeg skrev litterære startere til hvert kapittel - noveller der 6-klassingene spiller hovedrollen, og handlinga dreier seg om tema som går igjen i fagstoffet. Det var litt av ei utfordring å skrive noveller der det handlingsmessige bærende element var "enkelt renhold i heimen" men jeg tror jeg fiksa det temmelig bra. Novellene inneholder både humor og alvor; det er ei kriminalnovelle, en kjærlighetshistorie, ei sørgelig fortelling om en bestefar som ligger for døden og mye mer.

Det var også ganske spesielt for meg å jobbe i et forfatter-team. Det å skrive skjønnlitteratur er en temmelig ensom greie, og du er overlatt til deg selv og dine egne kvalitetsvurderinger til langt ute i skriveprosessen. Å produsere ei bok sammen med andre fordrer en helt annen arbeidsform, med hyppig kontakt og tilbakemeldinger. Dessuten er det temmelig absolutte deadlines i et skolebokprosjekt. Det går ikke an å si at: "Nei, jeg tror jeg blir et par, tre måneder forsinka, for jeg føler meg ikke så innmari inspirert for tida og dessuten har jeg mere lyst til å skrive et teaterstykke eller kanskje et spillefilmmanus eller et dikt, kanskje, ja, kanskje et dikt, om noe helt annet, for eksempel om tja ... livet og døden, kanskje?" Da tror jeg nok at det var en viss forlagsredaktør som hadde flydd i flint, ja.

Nurket kommer med toget ble utgitt i 1999. Det er ei bok for de aller minste barna; de som liker å sitte på fanget og peke på bildene og si "næææ - vov-vov" og sånt. Den største utfordringa for en forfatter når han skal skrive for den målgruppen, er å klare å begrense seg. Det er om å gjøre å skjære ned til beinet, kutte ut alle overflødige ord og bare la de viktige stå igjen. På den måten er det kanskje ikke så ulikt det å skrive poesi. I Nurket kommer med toget er det ikke mer tekst til sammen, enn i en litt feit replikk i en av ungdomsbøkene mine. Til gjengjeld skjer det masse i illustrasjonene til Susana Santos, og på mange måter kan du si at boka lever i spenningsfeltet mellom ord og bilde.

I 2000 kom Skyggen hennes falt - en ungdomsroman om ... tja, litt av hvert egentlig. Skyggen hennes falt er på en måte en slags metaroman, eller altså en roman om en roman. Den handler om en femtenåring som sitter i en fluktstol i hagen og leser et romanmanuskript som faren hans har skrevet. Faren har forsvunnet - han tok rett og slett bare og pakka snippesken og drog en dag - og femtenåringen håper han kan finne en forklaring på forsvinningsnummeret i farens bok. Farens bok (som også heter Skyggen hennes falt og er med i sin helhet i min bok) er et heidundrandes actioneventyr med pistolvifting, svidd bilgummi og psykopater, og det sier seg jo selv at fyren i fluktstolen får litt av en utfordring når han skal prøve å finne forklaringa på forsvinningsnummert mellom linjene i den historia.

Egentlig er vel Skyggen hennes falt en slags drodling rundt det å være leser, og i så måte er den en slags videreføring av Jenter. Det å lese er jo en temmelig subjektiv greie; du legger til, trekker fra, tolker og vips! - så har du endt opp med noe helt annet enn det forfatteren trodde var mulig da han skreiv. Sånn sett er vel litteratur som all annen form for kommunikasjon - du har både en avsender og en mottager, og begge har avgjørende betydning på hvilket budskap det er som formidles. Og det er vel okey nok at det er sånt? Ikke sant?

I 2002 kom Love Bugs – ei bok som litt fjåsete sagt befinner seg omtrent der Sofies Verden møter The Matrix. Det er Cyberpunk – Sci-Fi, det er en thriller, spenningsbok – det er en kjærlighetsroman og det er … vel, det er egentlig en eksistensiell roman om disse store spørsmålene i livet. Hvem er jeg liksom. Og hva pokker gjør jeg egentlig her …

Og så lot jeg den andre store lidenskapen (ved siden av rocken) ta overhånd ... nemlig fotball. Jeg er vel kanskje arvelig belasta, men en far som var formann for dommerkomiteen i fotballforbundet og litt over gjennomsnittet hekta på ballspillet. Hver bidige helg gjennom hele barndommen var jeg med han på en eller annen fotballkamp ett elelr annet sted på østlandsområdet og spiste pølser mens han evaluerte dommere for harde livet. Og selv om jeg aldri ble noen ballspiller selv, så klarte spillet å snike seg inn under huden på meg og har vært der siden.

Men, det var altså først i 2006 det kom til syne i skrivinga mi - ganske forsiktig først- i form av en oversettelse av "Drømmelaget" av svenske Peter Karlsson - en slags intervjusamling av 11 gamle helter fra tippekamp-æraen på syttitallet.

Så i 2008 tok jeg det helt ut, for å si det sånn. Da kom jeg i kontakt med Pål Arne Johansen som da var assisterende landslagstrener, og sammen skrev vi tre bøker om Tom Sunne-Mathisen og hans reise fra småguttspill for et drabantbylag til prøvespill for Everton. "Best i byen" (2008), "Best i landet (2009) og "Best?" (2010) handler om kjærligheratis til 30.000 6. og 7. klassinger i 2009, så antagelig er det den boka mi som er mest lest.

Sommeren 2014 kom Ting vi gjør for Love. Boka handler om en fyr som ikke helt klarer å skille fantasi og virkelighet og hvor uskyldig dagdrøm blir til sykdom. Dette er en trist bok om ensomhet og trangen til å unnslippe den grå hverdagen. Utvendig er det en romantisk historie - i alle fall til å begynne med - men her skjer det mye mellom linjene. Om jeg skulle gi et tips til leseren så må det være; "stol aldri på det jeg-fortelleren sier!"

"Jenta i speilet" er ikke trist. Den handler om det grunnleggende spørsmålet som alle stiller seg før eller senere; hva hvis jeg våkner opp i morgen tidlig og er noe helt annet enn da jeg la meg? I Truls tilfelle har han blitt en temmelig søt blondine. Og du kan jo bare tenke deg hvilke utfordringer det skaper i hverdagen. En vanlig dotur kan by på nesten uoverstigelige problemer. Godt at en har fotnoter å ty til når verden blir for uoversiktlig.

Fra 2014 har jeg faktisk kommet med en ny bok i året. I 2015 kom "Mannen i prøverommet" som var en slags oppfølger av "Jenta i speilet". Deretter kom "Dagene med Karlamandra" - en bok som grensa mot fantasy-sjangeren, før jeg i 2018 slapp "Recover - å komme over Linda Røyse" som handla om akkurat det - hvordan vår helt skulle klare å komme seg videre etter at drømmejenta, Linda Røyse, hadde slått opp. Her dukker hovedpersonen fra "Jenta i speilet" og "Mannen i prøverommet" opp igjen - denne gangen i en birolle som ivrig kjærlighetssorgrådgiver.

I 2019 ga jeg ut "Opphavet" som rettet seg inn mot litt yngre ungdommer, eller eldre barn om du vil, mellom 9 og 12 år. I 2020 kom oppfølgeren "Trollfabrikken".

Ellers? Tjaa, til slutt kan jeg jo nevne (sier han "liksom" tilfeldig, og gliser ganske stolt) at flere av bøkene mine er gitt ut både i Tyskland og Danmark. Har du lesevansker eller er synshemmet (eller ikke gidder å lese) har dessuten lydbokforlaget gitt ut "Rock, regn og varmvåte kyss" som lydbok. (Og Blindeforbundet har produsert den med blindeskrift.)