Fra støtteaparatet

Det er forresten noe vissent over dette å bare være en del av støtteapparatet. Alle de viktige personene bak idrettsutøverne har jo fine betegnelser og titler som trener, lagleder, smører, sjefsmekaniker, fysioterapeut, psykolog og pressetalsmann. Resten – alle disse folka som svimer rundt de potensielle mesterne med litt for store Umbro-jakker og pappbegre med lunka kaffe – er bare støtteapparatet. Det er røkla, liksom – omtrent som groupiesen som henger rundt rockeband eller hang-arounds som – akkurat – henger rundt motorsykkelgjenger. Ingen vet hvem de er, ingen husker når de kom og ingen skjønner hva i huleste de gjør der. Men de er kjekke å ha når du trenger noen til å bære vannflaskene eller ringe og bestille pizza.

Nei, det er ikke akkurat glamorøst å bare være en del av støtteapparatet. Du får ikke fjeset ditt på forsiden av avisa, du blir ikke invitert til Fredrik Skavland og det vanker svært sjeldent en St. Olav. Faktisk kan jeg i farta ikke komme på noen som har blitt berømte for sin innsats i strøtteapparatet.

Men går det galt, da er støtteapparatet godt å ha, da. Når norske skihoppere landa på kulen, hvem var det da som hadde skylda? Støtteapparatet! Når norske skøyteløpere snubla i sin egen tunge i siste sving på 10.000 meter? Støtteapparatet! Når norske 800-meterløpere ikke orka å løpe mer enn 400 meter? Støtteapparatet!

Den eneste trøsta er at det er en tynn, tynn linje mellom på den ene siden å bare være en del av støtteapparatet, og på den andre siden å være en tilskuer – eller enda bedre, en tilfeldig forbipasserende. Så når det går riktig galt og folk begynner å glane rundt etter en syndebukk, så  er det lett å snike seg unna ved å si noe sånt som: ”Bindingen? Røyk bindingen din, sier du? Nei, dessverre – jeg hadde nok ikke noe med det å gjøre. Jeg bare gikk tilfeldigvis forbi her – var på vei på Frognerseteren for å få meg en varm eplekake. Støtteapparat? Nei ellers takk, ikke meg – jeg har ikke bruk for rullator.”

Og det, mine damer og herrer – det er støtteapparatetes hevn!

Tribunevett (26.02.2011)

Fotballsesongen er snart i gang for fullt, og fra eksperthold (VG, Dagbladet, TV2 eller kona mi – jeg husker ikke helt) meldes det at man forventer en kraftig økning i publikumstilstrømningen. Nå er dette i og for seg en god nyhet – jo mer folk på kamp, jo mer jubel, jo mer stemning og så videre. Vi må imidlertid i vår barnslige tribuneglede ikke glemme at en slik økning jo også innebærer at vi når sesongen setter i gang for fullt har usedvanlig mange debutanter rundt omkring på norske fotballbaner – folk som aldri har satt sin fot på en stadion før, og vet svært lite om skikk og bruk på benkeradene. For disse har vi i støtteapparatet satt opp en liste over de fem viktigste tingene man må huske på når man er på kamp.

1. Observer omgivelsene

Ta en titt rundt deg. Hva slags folk er det egentlig som sitter ved siden av deg, foran deg, bak deg? Tro meg – du vil svært gjerne unngå å finne ut at den velvoksne fyren ved siden av deg har tatovert ”Enga eller Døden” på håndbaken, etter at du har brølt ”Martin Andresen er ei bortskjemt sippejente!”

Hvis du på død og liv må skjelle ut noen, så er det tryggeste å satse på dommeren. Svært få dommere har horder av ihuga tilhengere på tribunene – i alle fall foreløpig.

2. Styr engasjementet

Det er fint med litt engasjement, men du må passe deg for ikke å overdrive. Den som i pur glede over et overraskende vakkert mål har kastet de nye hanskene sine i været, vet hva jeg snakker om. Det er kul umulig å finne igjen et par skinnhansker mellom benkeradene på Ullevål, og enda vanskeligere å finne på en forklaring på hvor det har blitt av julegaven fra svigermor når du kommer hjem.

3. Pass væskeinntaket

Nøkkelordene her er forebyggende nøysomhet. For stort væskeinntak vil nødvendigvis føre til behov for å late vannet, og en pause på en fotballkamp er forferdelig kort når 8.730 mannfolk skal tisse samtidig. Er du av den sjenerte typen og kanskje har problemer med å tømme blæra mens en velvoksen fyr som har tatovert ”Enga eller Døden” på håndbaken henger over skuldra di, er det et must å kontrollere væskeinntaket timene før kamp. Og for all del – unngå kaffe og jordbær.

4.  Balanser kostholdet

Vel – balanse og balanse. Det viktigste her er tradisjonen. Og det tradisjonelle fotballkampmåltidet er pølse med sennep i papir. Vi har kjennskap til at man på flere stadion har innført så vel lompe som ketchup, men vi anbefaler på det sterkeste at uerfarne kampgjengere satser på tradisjonene og styrer klar av slike nymotens flotterier – om ikke annet for å hedre alle de erfarne tribunesliterne.

Hvis du av religiøse eller helsemessige årsaker ikke kan spise pølse, kan en Firkløver gjøre susen. Men Kvikk Lunsj er bannlyst – den skal nytes med ski på beina.

5.  Følg med på banen

De fleste som går på fotballkamp for første gang, har en viss erfaring etter å ha sett fotball på fjernsyn. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at det er en vesensforskjell mellom fotball på bane og fotball på tv. Du får ingen repriser. Fordelen med dette – bortsett fra at du slipper å høre Ivar Hoff gjenta hva den og den skulle gjort – er at enhver dommeravgjørelse kan diskuteres i det uendelige. Ulempen er imidlertid at du må følge med hele tiden. Og det er ikke noe særlig å ha sittet halvannen time og glant på et gørrkjedelig gjørmeslag av en fotballkamp, og så gå glipp av århundres overtidsmål, bare fordi du sitter og skriver en tekstmelding til en fyr på jobben for å fortelle at du er på et gørrkjedelig gjørmeslag av en fotballkamp. Så følg med! Ting skjer fort.

---

Med de disse fem vennlige rådene i hu, bør debuten på fotballkamp gå relativt greit og alt bør ligge vel til rette for en strålende fotballopplevelse.  Hvis været holder, da ...

Lykke til!