Høyt over byens røde tak er en samling uhøytidelige og sanglige
dikt skrevet på Oslo-dialekt. Diktene springer ut fra storbyens
virkelighet. De er sanselige og forsøker å gjengi den unge mannens glede
over å oppdage verden. De formidler hans gjennomstrømmende livsfølelse
og ekstasen over å ha "or'na meg byens fineste Norol-dame, ei sånn ei
med blanke øyer og oljefregner og hel-fett glis".
Høyt over
byens røde tak blei til nede på gutterommet på Bryn i en kaskade av
lyd. Jeg hadde stort sett steroen skrudd på full pupp; Stan Ridgway,
John Watts, Tom Petty, Psycodelic Fuhrs og så videre - alle gutta som
gjorde det verdt å eie en platespiller i 1985 akkompagnerte skrivinga mi
på det aller heftigste. Det var så høyt at jeg ikke en gang kunne høre
skrivemaskinen min klapre! Og mora mi - stakkars mora mi som allerede
hadde dårlig hørsel, stod øverst i trappa og brølte. Det evige
spørsmålet: "Hva er det egentlig du driver med der nede?" fikk liksom en
ny dimensjon da jeg svarte "Eh ... skriver dikt!"
Nåvel -
når sant skal sies hadde jeg vel egentlig ikke så mye peiling på hva jeg
dreiv på med der nede i kjeller'n på Bryn. Jeg mener; dikt er jo det
vanskeligste du kan skrive, og hadde jeg visst det hadde jeg antagelig
ikke fått ut av meg et jævla ord. Jeg tror det er noe av grunnen til at
jeg ikke har gitt ut flere diktsamlinger senere; jeg har liksom forstått
hvor vanskelig det egentlig er å skrive dikt - fått for mye respekt for
diktet som form, liksom.
Da jeg skreiv Høyt over byens
røde tak var jeg en tre- fireogtjue år gammal og hadde vel ikke akkurat
noe plagsomt alvorstungt forhold til livet; det gikk jævlig mye i damer
og musikk og fest, og neste helg lå liksom alltid en evighet fram i
tida. Og akkurat det bærer dikta preg av; det er full fart med hatten på
snei - jeg tror boka er den mest egosentriske jeg har skrevet i den
forstand at den handla om meg, hva jeg tenkte, hva jeg gjorde og min idé
om "a good time".
Finn Jor i Aftenposten skreiv om boka:
"Godt humør i diktform
En diktsamling til å bli i godt humør av? Jo, det finnes,
det óg! Torbjørn Moen debuterer med "høyt over byens røde tak" - en
uvøren, sproglig sprelsk, underfundig og poengrik liten bok som røber et
avgjort talent. Originalitet i billedvalg og leken fangst av treffende
ord gir Torbjørn Moens avvæpnende gåpådikt en charme man sjelden ser
maken til."
Utdrag:
Kluss på linja
Hysj,
telefonen ringer -
kan det værra hu' som prøver
å komme 'gjennom?
hu' som fyller hjertet mitt
med samba og dansende sprettballer
som gir meg skrekkfilmhud,
påskesolbrent,
hu' som får meg til å stelle
askebegeret i frysen,
pælme røyken i isbøtta
hu' som tegner:
rød fin stue i tjukk grønn skau
blomster og bier
dufter sitron
inne i huet mitt
i drømmen min
nei, forresten
- jeg har jo ingen telefon
Tøm By'n
tøm by'n for biler
fyll'n med flasker
herlige, klukkende, trallende
øl-flasker
nydeligee, duggende, sprudlende
hvitvinsflasker
plystrende, smekre, fulle og gæ'erne
champagneflasker - plopp
bare tøm by'n for biler
og tøm'n for prester
fyll'n med damer
herlig, klukkende, sprellende
blondiner
bustete, nydelige, sprudlende
brunetter
plystrende, smekre, varme og lallende
rødtopper - smask
bare tøm'n for prester
også tøm'n for marsjer da
fyll'n med dundrende rytmer
ravende, klukkende, hoppende
råkke-rytmer
sveivende, sprudlende, tikkende
samba-rytmer
plystrende, smekrende, lullende og vimsete
ræggy-rytmer - dunk
bare tøm by'n for marsjer
først