Skyggen
hennes falt, en roman om ... tja, litt av hvert egentlig. Skyggen
hennes falt er på en måte en slags metaroman, eller altså en roman om en
roman. Den handler om en femtenåring som sitter i en fluktstol i hagen
og leser et romanmanuskript som faren hans har skrevet. Faren har
forsvunnet - han tok rett og slett bare og pakka snippesken og drog en
dag - og femtenåringen håper han kan finne en forklaring på
forsvinningsnummeret i farens bok. Farens bok (som også heter Skyggen
hennes falt og er med i sin helhet i min bok) er et heidundrandes
actioneventyr med pistolvifting, svidd bilgummi og psykopater, og det
sier seg jo selv at fyren i fluktstolen får litt av en utfordring når
han skal prøve å finne forklaringa på forsvinningsnummert mellom linjene
i den historia.
Egentlig er vel Skyggen hennes falt en slags
drodling rundt det å være leser, og i så måte er den en slags
videreføring av Jenter. Det å lese er jo en temmelig subjektiv greie; du
legger til, trekker fra, tolker og vips! - så har du endt opp med noe
helt annet enn det forfatteren trodde var mulig da han skreiv. Sånn sett
er vel litteratur som all annen form for kommunikasjon - du har både en
avsender og en mottager, og begge har avgjørende betydning på hvilket
budskap det er som formidles. Og det er vel okey nok at det er sånt?
Ikke sant?